Vildanden

"Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det med det samme."

                                                                                         - Henrik Ibsen, Vildanden

Kjære Hedvig,

Jeg savner deg utrolig mye og jeg er lei meg for min oppførsel overfor deg og moren din før din død. Du har aldri vært en byrde i mitt liv, og jeg angrer på at jeg sa det til deg. Jeg oppførte meg som et dyr – jeg jaget deg vekk. Din død er en stor sorg for meg,  og det har vært tungt å takle. Selv om du ikke var mitt barn har jeg alltid sett på deg som mitt eget, for Hedvig dette skal du vite; Du var og vil alltid være min datter. Jeg kommer til å bære på denne sorgen for resten av livet mitt, for jeg kommer aldri til å tilgi meg selv for din død.

Må din sjel finne ro oppe i himmelen, Hedvig.

Hilsen din kjære far, Hjalmar. 

Et øye rødt

1.    Personkarakteristikk av Halim

Hovedpersonen i boka er Halim, en svenskmarokkansk, 15 år gammel gutt. Han er født i Sverige, men ser på seg selv som ikke-svensk og annerledes fra de andre. Halim bor sammen med faren sin og moren hans døde pga sukdom.  Han er sterkt i mot personer, spesielt politikere som prøver å ”svennifisere” han. Hovedpersonen har redsel for å miste sin kulturarv som er en del av hans identitet og dette kommer fram gjennom språkbruken i boka. Selv om han kan flytende svensk, velger han å bruke svensk innvandrerdialekt, ”rinkeby-svensk”. I stedet for å vise hva han egentlig føler prøver han å være en hard og tøff person. Halim er ofte sur på faren siden han lar seg svennifisere, og bryr seg ikke like mye om kulturen sin som Halim vil at ahn skal. Han er veldig overfladisk og har et etnosentralsk syn. Halim forteller fra sitt eget perspektiv og holder tilbake viktige detaljer som kan endret synet på situasjonen. Noen ganger virker det som om Halim prøver å skjule hva som virkelig hente, enten fordi han var flau over det eller ikke tør å si hva som egentlig skjedde. Han har en livlig fantasi når han skriver. 

 Sundas & Venila

2.    Mot innlegg

Vi er både for og i mot det du har skrevet i innlegget ditt. Teksten er skrevet på en hyggelig måte, sånn som du sier, men språket er veldig grovt. Det er interessant at boka er skrevet på kebabnorsk, noe som er veldig unormalt, men etter hvert væt blir det litt for mye. Det er vanskelig i starten, men etter hvert blir det lettere å lese den. Bokas handling er litt overdrivende – satt på spissen. Handlingen er så utrolig lik hele veien, som gjør at man fort går lei boka. Nesten alt går ut på at Halim ikke vil bli ”svennifisert” og det med at han gjør seg mer ”svarting” enn han i utgangspunktet er, er et veldig godt eksempel. Det vanskelig å vite hvor kosen slutter og alvoret begynner, som du sier. Vi vil si at Halim, er en veldig sint mann.

P. S: Jonas Hassan Khemiri har svensk mor og tunisisk far.

Jing & Venila 

Min språkprofil

 For foreldrene dine er den første gangen du gjør noe veldig viktig og verdifullt; første gangen du smilte, din første tann, første gang du gikk og første ordet du sa, enten det er mamma, pappa eller noe annet. De første leve årende mine husker ikke jeg veldig mye fra, spesielt vet jeg lite om språkutviklingen min. Mye av det jeg har fått høre om språkutviklingen min kommer fra hva mamma og pappa husker.

Jeg vokste opp i et tamilsk språklig hjem og tamilsk var det første språket jeg hørte. Da er det vel ikke rart at mine første ord var ”amma” og ”appa” som betyr mamma og pappa på tamilsk. Disse ordene kan man si er vanlig å lære når man er et år og ikke har mye man vil si. Etter hvert som tiden gikk lærte jeg mer og mer tamilsk snakket mest tamilsk.

Mamma jobbet i barnehage da jeg var liten og jeg ble med noen ganger. Babyer er jo alltid søte og man får ganske mye oppmerksomhet, det fikk i hvert fall jeg. I barnehagen til mamma begynte jeg å lære små ord på norsk som ja og nei.

Når det gjelder dialekt, vil ikke jeg selv si jeg har en dialekt – (hvis ikke Oslo kan regnes som en dialekt). Jeg ble født i Svolvær i Lofoten, så hvis jeg hadde bodd der da jeg virkelig begynte å lære norsk ville jeg sikkert hatt en nordnorsk dialekt. Mange av vennene mine sier at jeg har lik uttale som en som er helt norsk. Det at jeg har foreldre fra Sri Lanka hører man ikke på uttalen min.

Da jeg var tre startet jeg i barnehagen og lærte norsk ganske fort. Jeg tok avstad fra å snakke tamilsk hele tiden. Jeg snakket bare tamilsk hjemme med mamma og pappa og andre tamilske. Etter hvert som jeg ble eldre har det blitt mye mer norsk hjemme. Jeg føler at tamilsken min er mye dårligere enn den hadde vært hvis jeg hadde snakket litt mer tamilsk hjemme. Det er ofte jeg spør mamma eller pappa, når de sier noe jeg ikke skjønner. Jeg tror grunnen er at jeg ikke har fått utviklet ordforrådet mitt like mye som jeg har gjort i norsken.   Med mamma og pappa blir det ofte en blanding av tamilsk og norsk, spesielt når jeg ikke vet hva ordene betyr på tamilsk. Jeg er veldig stolt over at jeg både kan skrive og snakke flere språk.